For å forstå hvor dypt forankret japanske tatoveringer er i kulturen, må vi ta en nærmere titt på historien. Fra å være en del av religiøse seremonier til å bli stigmatisert som tegn på kriminalitet, for til slutt å få en global renessanse, avslører historien om Irezumi en kunstform med et sterkt fundament som har utviklet seg kontinuerlig.
Japanske tatoveringers tidlige røtter og rituell bruk
Tatoveringskunsten i Japan kan spores tilbake til Jomon-perioden (ca. 10 000-300 fvt.). Leirfigurer med utskårne mønstre tyder på at tatoveringer kan ha blitt brukt i religiøse seremonier eller for å markere sosial status. I mange samfunn ble tatoveringer sett på som en måte å komme i kontakt med det overnaturlige, kommunisere med ånder eller beskytte seg mot onde krefter.
Straff og stigmatisering
Over tid endret oppfatningen av tatoveringer seg drastisk. Fra og med Yamato-perioden (250-710 e.Kr.) ble tatoveringer i noen regioner brukt til å straffe forbrytere ved å brenne dem i pannen eller på armene. Denne praksisen førte til at tatoveringer ble assosiert med utstøtte og skam – en oppfatning som vedvarte i århundrer.
Edo-perioden – Den japanske kunstformen blomstrer i det skjulte
Edo-perioden (1603-1868) regnes ofte som en gullalder for japansk kunst, og tatovering utviklet seg også betydelig i undergrunnen i denne perioden. Inspirert av populære tresnitt (ukiyo-e) begynte tatoveringskunstnere å eksperimentere med store, intrikate motiver. Japanske tatoveringer forbindes ofte med yakuzaen, fordi de kriminelle stolt viste frem tatoveringene sine. Men mange vanlige mennesker dekket også kroppen med motiver som drager, koifisk og heltefigurer fra japanske myter, selv om de holdt disse tatoveringene skjult under klærne – en tradisjon som lever videre den dag i dag. Denne undergrunnskulturen la grunnlaget for den stilen vi i dag forbinder med japanske tatoveringer.
Meiji-perioden og vestlig innflytelse
Under Meiji-perioden (1868-1912) ble tatovering forbudt fordi myndighetene ønsket å fremstå som mer “siviliserte” overfor vestlige nasjoner. Dette presset Irezumi enda lenger inn i hemmelighetskremmeriet. Samtidig introduserte vestlige sjømenn og eventyrere japansk tatoveringskunst for omverdenen. Ironisk nok økte dette den internasjonale interessen for japanske tatoveringer, og mange utlendinger reiste til Japan for å bli tatovert av dyktige kunstnere, samtidig som japanske tatovører ble invitert til USA for å tatovere den sosiale eliten.
En global trend
I dag er japansk tatoveringskunst anerkjent over hele verden. Mens tatoveringer fortsatt er tabu i deler av Japan (for eksempel i noen offentlige bad og svømmebassenger), har internasjonale tatoveringskunstnere omfavnet Irezumi. Resultatet er en global trend der tradisjonelle mønstre, teknikker og motiver blandes med moderne inspirasjon, noe som gjør japanske tatoveringer mer relevante for et stadig voksende publikum.
Konklusjon
Japansk tatoveringskunst har gjennomgått en turbulent reise – fra hellige ritualer til sosial stigmatisering, og til slutt til en moderne renessanse. Den vedvarende tiltrekningskraften, både i og utenfor Japan, gjenspeiler en kunstform som er solid forankret i historien, samtidig som den omfavner innovasjon. Historien om Irezumi gir hver tatovering et ekstra lag med mening – en kulturell arv som bæres på kroppen.